Møter

Første gang du kommer til en av mine grupper, vil du kanskje tenke om noen av de andre som er der, basert på førsteinntrykket : "Nei, men herregud hva har han der og jeg til felles??" Når du går derifra vil du garantert tenke noe helt annet! Nettopp fordi du har turt og sett bak projeksjonene dine. Og møtt et menneske som kanskje strever med noe av det samme som deg. Uavhengig av hvordan det ytre ser ut, er vi mye mer like på innsiden enn hva du skulle tro. Det er noe veldig vakkert ved at så mange ulike skjebner kommer sammen og deler sine innerste hemmeligheter med mennesker de knapt kjenner. Jeg opplever hver eneste gang at det oppstår en intimitet som jeg syns er vanskelig å beskrive, men som må oppleves! Moreno som skapte metoden Psykodrama hadde som grunntanke at "Ingen mennesker skal være meg ukjent!" Det er en grunntanke jeg lever etter.

Jeg traff engang en mann i åttiårene som het Kåre. Han satt på Majorstua-trappa og var uteligger. Vi satt der og spiste boller og fortalte hverandre pøbel historier og om ensomhet. Vi kunne le, og gjenkjenne hverandres ensomhet. Han fortalte meg historier fra Brooklyn da han ferdes der alene som fjortenåring og det oppstod et varmt vennskap oss imellom fordi vi turte og bli sett av hverandre. Dette er et eksempel på et eksistensielt møte mellom to mennesker. Jeg velger å dele et bilde tatt av ham, nederst på siden. Hvil i fred, lille venn.

Slike møter som med Kåre oppstår ofte i Psykodramagrupper, og det er slike øyeblikk som gjør at mennesker kan hjelpe hverandre. Disse erfaringene skaper aksept, og er med på å gjøre livet bedre.

I en Psykodrama gruppe legger jeg til rette for at alle skal tørre å se og bli sett av andre.